Stiv kuling

Det var natt. Båten mor hadde gitt far ved forrige års jubileum, lå som fyrstikker strødd oppover holmesiden. Årene klatret rytmisk oppover fjellsiden med bølgenes høye brus i bakgrunnen. De var som dansende kaniner. I det fjerne lød ett tåkehorn gjennom vindens vrede. En båt like heldig? Nei, jeg kunne ikke tenke på det nå. Alt som fløt gjennom tankene mine var hjemmet. Jeg ville kjenne dukkene mine igjen. Jeg ville kjenne mammaen min igjen. Dråpene sved som piskeslag mot det nakne ansiktet mitt.  Som jeg hadde gjort noe veldig galt, om og om igjen. De stoppet ikke. De ble bare sterkere og sterkere. Vindens klagesang overdøvte tankene om mor. De fôr rundt meg, som fortapte sjeler på det endeløse hav. Susene skar i ørene. Kroppen kunne ikke kjenne seg selv lenger. Den skalv som ett aspeløv i vinden, og tiden var endeløs. Dråpene gjorde ikke vondt lengere nå. De kjærtegnet det bleke ansiktet mitt med sine silkemyke hender. Den vakre musikken rundt meg spilte en tidløs sang. Havets sirener la sine armer rundt meg, og omfavnet meg med det største begjær. Kong vinter kunne ikke lengre røre min kropp. Nåde. De dansende kaninene tok bakken vekk under meg. Jeg traff det store blå teppet som alle sjømenn elsket og fryktet. Det var kaldt. Iskaldt.

Kvekkeskvadronen

Verden rundt meg flimret. Jeg kjente blodsukkeret sank som en stein til havs, og hjernen kjempet en desperat kamp mot de tunge øyelokkene. Hjemme lå sofaen å ventet, uten spørsmål om lekser og læringsstrategier. Veien fra betalingsautomaten til buss-sete hadde vært tung. Kroppen var en høy radiomast i full storm, og jeg kunne ikke annet enn å dumpe meg ned på første ledige plass. Bussen var tom. Rushtrafikken var enda ikke i gang, og gleden steg fra ryggmargen med vitenen om en halv times dupp. Det var stille rundt meg, som om en stand-up-komiker hadde dratt en jødevits. Jeg kunne høre grusen knase under de tunge hjulene på bussen. De gikk rundt og rundt. Plutselig var det noe som fanget min oppmerksomhet. Rett før bussen hadde forlatt sitt hi før den endeløse jakten på mennesker, hadde to damer hoppet inn i kjeven dens. Jeg kunne allerede høre skvalderet om sex and the city, George Clooney og asparges med rømmedipp fylle bussens tomme atmosfære. Jeg lukket øyene og ba en stille men intens bønn om at de ikke fant det for seg å sette seg ned rundt meg. Ett skritt, to skritt, tre skritt, fire skritt, stopp. Jeg kunne høre de askefylte lungene på vei mot en uunngåelig død puste en klagesang. Kamferdrops og sirupssnipper fylte neseborene mine. «Nei» tenkte jeg, «ikke her». Man kunne høre de fett fylte lårene lande bak på plassene bak meg, og stolene knirket misfornøyd. Røyklukta fylte rommet, og lyder som lignet kvekkene til en febrilsk frosk i November gnaget seg inn i ørene på meg. Søvnet kjempet en uunngåelig kamp mot kamferdropsene. Jeg sperret opp øynene, og inngikk ett stadium av raseri og nederlag. 

Fornektelse

"Elsker du henne?" sa Presten. "Nei."